Gå til hovedinnhold

Om Sætra


Historien om Bøensætre

ET UNIKT EKSEMPEL PÅ HUSMANNSKULTUREN I ØSTFOLD

 

Bøensætre framstår i dag som en levende husmannsplass med husdyr og helårsbosetning i et restaurert kulturlandskap slik det framstod rundt århundreskiftet. Her speiles slitet for det daglige brød i de mange steinrøysene, små teigene og jordlappene med dårlig drenering.

For drøyt 100 år siden nådde husmanns samfunnet her inne i skogen sitt høydepunkt med til sammen 19 plasser, hvorav Bøensætre representerte et samfunnssystem og levemåte som hadde stor utbredelse gjennom flere hundre år. Ved inngangen til 1900-tallet var det så mange barn i området at Bøensætre ble opprettet som egen skolekrets. Den gamle skolestua var i drift helt til ut på 1950-tallet. Fortsatt bærer skolestua preg av sin pedagogiske fortid. Blant annet henger et stort Europa-kart på veggen.

Bøensætre er egentlig to plasser, Nordre og Søndre Bøensætre, og før det ble fast bosetting her inne, var det seterdrift sommerstid. Stedet har trolig hatt en fast bosetning og vært i drift allerede første halvdelen av syttenhundre tallet, men det er ikke før i 1875 husmann samfunnet når sitt høydepunkt med 19 plasser. Husmannsplassene ligger spredt over et relativt begrenset område rundt om i skogområdet. Noen av dem var selveide og andre ble leiet ut av gårdene i Aremark. Felles for dem aller var at næringsgrunnlaget i seg selv var for dårlig til å leve av plassen alene. Derfor måtte husmennene reise til bygda og jobbe for bøndene i spesielt travle perioder, som slått og våronn, tider når husmannen selv hadde mye å gjøre på husmannsplassen.

Husmennene representerte bunnsjiktet i en sosial rangstige som var svært utbredd en lang periode i Norge. Rundt omkring på de i alt 19 plassene i skogområdet rundt Bøensætre var det ofte vanskelige kår, og ungene som vokste opp lærte seg fort hva sult var. Vanskeligst var det på de stedene der en av de voksne ble ufør eller døde. I uår når korn og potetavlingene slo feil, var det ikke snakk om fattigslige kår, men direkte sult, og en kamp for livet. Lettest var det for de husmannsplassene som hadde de beste jordlappene og hvor kjernefamilien ble opprettholdt. Jo flere som dro lasset, desto lettere var det å overleve. Det var ofte store ungeflokker, for unger var arbeidskraft. Kostholdet var i den første tiden, før poteten kom til Norge, basert på korn, spesielt havre. Men tross dystre livsvilkår var det et sterkt samhold blant plassene i distriktet. Sosiale treff som skøyteløp på setertjernet og juletrefest i skolestua var noe av den felles hyggen de hadde.

Bøensætre-grenda ble gradvis avfolket i de første par årtiene etter krigen, og sakte men sikkert fulgte forfallet av bygninger og gjengroing av åker og eng. Skogen begynte igjen å få innpass på tidligere åkerlapper og teiger, mens stabbur, låve og øvrige hus fikk tak lekkasjer og råte i bunnstokker. I 1986 ble det i regi av fylkesmannens miljøvernavdeling innledet kontrakt med kommunen, som da var eiere av Bøensætre, Miljøverndepartementer, Landbruksdepartementet og fylkeskonservatoren for å vurdere mulig restaurering og bruk av Bøensætre, som da telte et ti-talls bygninger. Restaureringsarbeidet satte i gang og i 1995 kunne det første vertskapet flytte inn. Det ble et levende museum som dekker landbruks historie, kultur, natur og friluftsliv. Enkel servering for turister, leirskole og speiderleir. Det har vært mange skole klasser på Bæensætre opp igjennom årene. I 2014 la Aremark kommunen Bøensætre ut for salg og Hedda og Egil Anstensrud Kortnes ble de heldige eierne. De har til formål og videreføre og formidle den svunnen tid om husmannsvesenet og husmannskulturen, samt å holde husmannsplassen levende.

 


 

Dagens drift

Med dagens drift prøver Hedda og Egil og holde historien levende og samtidig bevarer det åpne kulturlandskapet med lauvingstrær og blomsterrike eng- bakker. Bøensætre er en idyll, med mye gammel redskap. Slipestenen som står på tunet vitner blandt annet om et strevsomt liv for alle som bodde på husmannsplassene. Plassene drives etter økologiske prinsipper. Dyra på gården sørger for å holde kulturlandskapet åpent. Hver sommer arrangeres det slåttetreff hvor folk kan komme og være med på ljå slått og hersjing. Dagene avsluttes med slåttegrøt.

IMG_1949 IMG_1951 IMG_0940

IMG_1952 IMG_1909 IMG_1954